Fortvilelsens Jaktmark

Det finnes vel ingen jakt som er mer forvirrende, nervepirrende, skummel og frustrerende enn jakten på ”den rette”

Tenk deg følgende:

Du går på snaufjellet i nydelig høstvær med hagla trygt under armen og speider etter ryper. Plutselig letter den største, mest saftige rypa du noensinn har sett 5 meter fra deg. Hjertet banker febrilsk der du stresser med å få lagt kolben inntil skulderen og hever hagla mot premiemålet. Når siktet er dekt av vidunderlig rype og du skal til å trekke av, snur den seg med et hånlig smil og et lite glimt i øyet før den forsvinner bak en busk og skrattler av deg der du står slukøret igjen med antydning til fukt i øyekroken. Du har akkurat blitt offer for en ”lure rype”

Heldigvis finnes det ikke ”lure ryper” men det finnes desverre alt for mange ”luremus” av begge kjønn der ute.

Hadde det vært opp til meg skulle jeg ha innført det geniale systemet fra 6.klasse: å spørre på sjans. Hvor herlig var ikke det? Ikke gå rundt grøten 7 ganger med samme luremus men rett på sak. Et ja eller nei, ingen ”nja tja kanskje dersom atte vissom”. Man sender av gårde sin beste venn for å spørre om sjans (og hvis man er riktig tøff så gjør man det selv) og 2 minutter senere går du hånd i hånd med drømmedama eller drømmemannen... Akk det var godt tider.

Hvor ble det av gentleman’en?

Før var det han som åpnet døra, dro ut stolen, og han som holdt håret til hun stakkars jenta som hadde tatt en for mange koskenkorva , som fikk alle damene.

Nå er det ”bad-boys” som ruler sjekkemarkede. Det virker som om redelighet har blitt byttet ut med ufordragne guttunger uten selvinnsikt og ordforråd som en 5 åring.

Så hva er så tiltrekkende med disse ”forvokste 5 åringene med ødipuskompleks og dårlig aroma”?

Vi har vel alle møtt disse såkalte ”bad-boys” skikkelsene, og når det kommer til stykket er de nesten uten unntak feige og falske.

Jeg har en utfordring til alle dere jenter der ute, neste gang dere er ute på sjekker’n gi genltemannen en sjans, hvem vet, kanskje dere blir overrasket.

Så hvorfor gjør vi det?

Hvorfor går vi gjennom denne torturen gang på gang, luremus etter luremus og bad-boy etter bad-boy? Er det verdt det?

Ja absolutt!!

Selv ikke den største elgen, den feiteste rypa, eller den kjappeste haren kan måle seg med tilfredsstillelsen ved å treffe ”den rette”.

Den første berøringen, det første kysset, den første daten og.. er man riktig heldig holder magien for alltid, det er det som er den ultimate gevinst.

Ikke luremusa, ikke bad-boy’en, men noe midt i mellom, den rette.

Så lykke til med jakten, vi kommer nok til å felle premierypa til slutt.